KARI-ANNE AARVÅG

www.hermanogmamma.blogg.no

Å VÆRE GRAVID - ET SVOVELPØL SOM SETTER SINNET I KOK. 30.05.2015

Jeg sitter her en hellig fredagskveld planlagt til hygge med kjæresten, alene. Ikke fordi jeg er bunnskrapt og forlatt, men fordi jeg ikke klarte å holde meg våken lenger enn til i ettermiddag. Jeg blundet noen timer for lenge, og all moroa i stua var over da jeg kunne si meg uthvilt. Forarget vrir jeg meg nå i sinne, grynter, og leter etter noen å kunne legge forseelsen på. Meg selv? Nei. En tur innom Instagram gjør ikke brasene lettere å håndtere, forresten; bekveme mennesker i godt lag, med fine antrekk og fordampede bekymringer som følge av tømte glassflasker fra polet. Kunsten jeg ikke kan - å være gravid.

Et avsnitt bare starten på min gruelige ekspertise rundt det å være på tjukken, bokstavlig talt. Sultfølelse har jeg ikke opplevd etter at staven viste seg å være positiv. Jeg sørger for å være stappmett, til enhver tid, gjerne så forsynt at jeg ikke kommer meg opp av sofaen på timer etter hvert måltid. Har ingenting imot å bruke meg selv som søppelbøtte, heller. Hermans rester går ned på høykant, feks. Jeg kan sitte der som ei hyene å håpe på at han ikke spiser opp, imens jeg mumser meg frem til bunnen av fellesgryten. Da seansen er over, får jeg unnskyldt meg selv ved tanken på at å kaste mat er ufint. Resultatet? 18 kg på 24 uker. Så fatalt at jeg snart henger meg på de som rakker ned på kjendisbabesa med veldreide kropper og nyspaklet fjes, av ren sjalusi.

Det er så arbeidsomt å komme seg ut av sengen om morgenen, at jeg hårfint må fordele sekundene for å rekke fysne, handlelystne kunder klare presis kl 09:00. Med en fortvilelse over dalende selvtillit, flir jeg alle speil i prøverommene. Møtet med tiden som ikke rakk til fult morgenstell, og et syn assosierende med en hvalross uten eksakt gravidmage, er noe av det verste. Følelsen av fyllesyke og mørbanket kropp gjør seg gjeldende av ømme fingre og tær, fulle av vann. Et tryne likt et gråtkvalt barn, gjerne med øyekatarr i tillegg. Resten av dagen tramper jeg mellom kundene, føler lårene som dingler, sideflesket som danderer seg over og under tightslinningen, og klamme rumpeballer. Andpusten som om jeg skulle røkt siden 70-tallet. Selv det å få tungen på glid, føre en samtale, kan oppleves anstrengende.

En sjelden gang kan jeg forsøke å gjøre meg litt attraktiv her hjemme. Det stopper seg allerede ved synet av inngrodde sokker. Ei rand så djup som ei vannrenne. Det er nå jeg ser mitt snitt til å finne noe å bli forbannet på, og det skal gå utover samboeren. Tomme doruller, et fat som ikke er fjernet fra stuebordet, et uanstendig hus. Resten av kvelden er bannlyst, men enda ikke på bunn. Motkommentaren fra kjæresten tenner den avstumpede lunta, og knitrer bomben til null; "Er det hormoner? Gravidtårer?". Så inderlig, men jeg nekter å vedgå det. Fortsetter imidlertid fraser som beskriver hvor blærete han er, som i det heletatt kan tro at dette har noe med graviditeten å gjøre. Det eneste oppkvikkende er at storken forhåpentligvis også kommer tilbake med min lystige gemytt.

Nevnte jeg halsbrann?

Det å være gravid - et svovelpøl som setter sinnet i kok.

Svangerskapsuke 24. Ja, bildet ljuger, men å være obs på sosiale medier har jeg påpekt før.

Om meg

Søk i bloggen

Kategorier



Arkiv




Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no