KARI-ANNE AARVÅG

www.hermanogmamma.blogg.no

JEG ER TYDELIG MER VERDT ENN TEKSTILARBEIDERNE I KAMBODJSA. 21.05.2016

Blant veloverveide butikkvegger-, forøvrig formet av stillinger opprettet på toppen av de uunngåelige for å profittere til det ytterste, er det en fornøyelse å dorge etter unødvendige nyheter til det allerede proppfulle klesskapet. Rene lokaler med skinnende overflater, og musikk matchende kampanjenes tema, gir en helt spesiell stemning. Kjøpslysten stiger. De dalende prisene beordrer til å bite på det uskrevne budskapet om å i tillegg røske med genseren som kanskje kommer til nytte. Så den røskes med.

Rusa på mye for lite. Hva som i realiteten befinner seg i handleposen ved hjemkomst, kan overraske selv vedkommende som fylte den. Gleden over nye plagg har for lengst forsvunnet i lettelsen over å først kvitte seg med de gamle. Kun rusa på mye for lite. Luksusen beflitter seg på å kvele i eget innkjøpshav. Det driver mengder av nærmest ubrukt tøy ut av landet, gjerne til Afrika. Forøvrig til besvær for Afrikas egen klesindustri.

Lenge kan rusen overdøve den ubehagelige sannheten som ulmer i bakhodet. Vi vil ikke se, vil ikke tenke. Før skammen omsider kommer snikende. For det vites så vel, hva som skjuler seg bak fasaden. Men hva skal til for at man velger å svelge realiteten?

Jeg tar meg stadig i å sverme i tankeverdenen mellom reolene på butikkene, ved synet av-, spesielt, perle- og paljettdekorasjoner. I takt med titten på prislappen blir jeg bestandig dårlig, forbannet, og svært pinlig berørt. 299,-. Jeg blir kvalm av tanken på at noen har sydd i timevis for en utsalgspris på 299,-. Uten pause, uten vann. Uten trygghet, uten verdig lønn. Uten en forutsigbar, god fremtid. Uten pusterom, rom for sykdom eller andre uforutsigbare hendelser. Under jernhånd, under umenneskelig press. Langt unna levelønn, lønn man kan overleve av. I varmen, i Kambodsja. I helvete?

Allikevel har jeg så langt latt det gå i stillhet. Tanken på å totalt eliminere meg selv fra å handle hos gigantene Zara og H&M etc., har gitt skrivesperre. Kall det gjerne egoisme. Jeg har trodd at løsningen er å bannlyse de aktuelle verstingene. Men mye kan gjøres ved å begrense. For det er ikke tekstilbransjens arbeidsplasser som skal erklæres død og maktesløs. Det er umenneskelige arbeidsforhold og fullverdige menneskers uverdige lønn for det dødelige strevet. Jeg ønsker ikke å fremstå som glitrende dronning på bekostning av de stakars fabrikkarbeiderne, så la meg heller rekke en hundrelapp ekstra for håndarbeidet. Menneskers ve og vel er så mye viktigere enn ubegrenset tilgang materielle goder!

Og spar meg for uttalelser som "vi er et av selskapene som stiller strengest krav til våre leverandører". Krav har ingen betydning så lenge de ikke håndheves.

OG KONKLUSJONEN?
1. Kjøp mindre, mye mindre.
2. Avskaff bruk og kast-trenden - la tekstilarbeiderne slippe å fyre for kråkene, sett pris på håndarbeidet!

1 Kommentar skjul

21.05.2016 kl. 22:03
Enig med deg! Har hatt shoppestopp i 11,5 mnd nå :)

Skriv en ny kommentar

Om meg

Søk i bloggen

Kategorier



Arkiv




Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits