hits

KARI-ANNE AARVÅG

www.hermanogmamma.blogg.no

Mat i interiøret 04.12.2017

Mandag, allerede. Denne helgen har blåst avsted. Vi har bakt pepperkaker, pyntet pepperkakehus og kost oss inne. Herman var i tillegg så heldig å få kinobillett i kalendergave fra nissen i går, så for han ble helgen litt ekstra fin.

Helg er også for oss voksne veldig stas, og her er ost, kjeks og kjøttpålegg en stor favoritt til helgekosen. Jeg synes forresten at det er ekstra godt å spise dersom maten serveres på fine vis, noe samboeren finner kjemperart. Han kan for eksempel ikke skjønne hvorfor jeg må ha brus i vinglass, eller servere smågodtet i en spesiell skål. 

I morgen skal det pyntes til jul og handles juletre. Slike aktiviteter er gode på å kvele eksamensstressets slitsomme påkjenning. Er det ikke alltid sundt å koble litt av?

FRISK SMOOTHIEBOWL 02.12.2017

Uansett hvor man ser seg i dette sosiale mediehavet, får man smoothiebowls trykt oppi trynet. Som agn etter bytte håves det inn lesere og likes. Nysgjerrige meg bet tidlig på-, selvfølgelig, og nå er jeg trollbundet. Her er en oppskrift etter hva jeg hadde tilgjengelig.

TILFELDIG FREDAGSBOWL MED RIPSSPRUT:

2 dl frosne blåbær (14 kr på kiwi)
1 dl ripsbær
1 moden banan
2 dl mandelmelk (eventuelt juice, fløte eller annen melk)
1 spiseskje kokosfett
1/2 avokado

TOPPING:

Jordbær
Müsli
Banan
Chiafrø
Rips
Kokosflak
Tørkede tranebær

Etter min smak kunne jeg med fordel erstattet tranebærene med noe annet, men det kommer jo an på hva man liker og ikke.

Håper noen ble inspirerte til å gå løs på en smoothie bowl med utgangspunkt i hva man har for hånden. Det kan bli riktig så suksessrikt.

Ha en strålende kveld.

HEMMELIGHETEN BAK DEN BESTE KAKAOEN 18.11.2017

Selv om jeg er en av dem som elsker denne tiden av året-, kaldt og friskt, har hverdagen de siste ukene vært alt annet enn en dans på roser. Eksamensperioden er i full gang, og oppi det hele har sykdom ramlet inn i familien. Kunne det passet dårligere? Nei.

I slike perioder er det ekstra viktig å kose seg, og hos oss er kakao alltid en hit. Som ved alt annet jeg lager, er det også her viktig å putte i litt ekstra av det beste. I dette tilfellet gjelder det sjokolade og smør. Mmm.

Dette er virkelig hemmeligheten bak den beste kakaoen! Har du ikke prøvd? Prøv, da, vel. 

Dyrebeskyttelsen mener at vi er uegnet som katteeiere 17.11.2017

Vi har fått oss ny kattepus, etter flere måneders jakt. Og ganske sjokkerende: katten er kjøpt på Finn.no, selv om vi aller helst ønsket å adoptere en hjemløs katt. Vi er nemlig ikke egnet som katteeiere, mener Dyrebeskyttelsen i Sør-Trøndelag. 

Da vi i sommer bestemte oss for å gå til anskaffelse av katt, falt valget på adopsjon fra Dyrebeskyttelsen. Med hele familien samlet rundt kjøkkenbordet, brukte vi lang tid inne på Dyrebeskyttelsen sine sider, for å finne ut hvilken katt som kunne passe for oss. Og vi fant vår match. Denne kvelden gikk ungene til sengs i stor ekstase, med lovnad om at i morgen skulle vi undersøke om den aktuelle katten var ledig for adopsjon.

Mitt inntrykk har vært at det skrikes etter nye hjem som er villige til å adoptere katter, at det finnes flere hjemløse katter enn det finnes gode hjem. At mange katter er dømt til lang tid på institusjoner. Institusjoner hvor dyrene sitter vettskremte opp i et hjørne i et knøttlite bur. Med egne øyne har jeg sett dette.

Påfallende dag taster jeg nummeret til Dyrebeskyttelsen. En dame svarer i andre enden. Stolt sier jeg at vi vil adoptere en katt. Jeg tror nemlig at det er en beskjed damen og Dyrebeskyttelsen er glad for å motta. Men det skal vise seg at nye hjem ikke er så ettertraktet som vi kan få inntrykk av.

Damen vil vite hvor vi bor. Om vi bor i enebolig, i rekkehus eller i leilighet. Hun vil vite om nabolaget består av eneboliger, rekkehus eller av tomannsboliger, og om det er veier rett utenfor huset. Jeg opplever at hun fra første stund er skeptisk til hvem jeg er og hva jeg har å tilby. På det siste svarer jeg at vi bor ved vei. Gjør ikke alle det? Hvordan får man ellers parkert i gårdsplassen?

Det at vi bodde ved vei skulle være spikeren i kista. Vi var uegnet som katteeiere. Dette kunne hun se ut fra oversiktsbilder av området på nettet. Jeg forsøkte å si at det er 40-sone, og at høyere fartsgrense ikke finner sted før et godt stykke unna. Uten hell. Lettere provosert sa jeg at vi da kom til å kjøpe oss en katt på eksempelvis Finn.no. Da ville hun plutselig undersøke området nærmere, for så å ringe meg opp igjen. Jeg har ikke hørt noe siden. 

Jeg er sjokkert, og hadde ikke i min villeste fantasi forestilt meg at det var så lite om å gjøre å gi de hjemløse kattene et godt hjem. Hjemme hos oss er det få timer i døgnet det ikke er noen hjemme, vi er sjeldent bortreist, har fluss med katteleker, kattedør, godt fôr, masse kjærlighet og unger som ofrer mye tid med katten. Dette var ikke interessant. 

Jeg ser at vår nye katt stortrives, og vet at hun ikke kunne fått et bedre hjem.

Noen som har opplevd noe lignende? 

Dyrebeskyttelsen adoptere katt

Jeg er ikke akseptert som feminist 27.03.2017

Jeg har to små barn. Helt siden de kom til verden har jeg forsøkt å imøtekomme deres interesser og behov. Tidvis har jeg valgt bort karriere, for å redde barna fra å nærmest skulle vokse opp i en institusjon, støte på stressreaksjoner eller aldri kunne kjenne på det rolige liv. Det er disse valgene som for meg-, og min familie, definerer et godt liv.

Og når det er fremmet: jeg er for likeverd mellom kjønnene!

Men er jeg feminist?

Biologiske forskjeller.
Det er visse biologiske forskjeller mellom barnas far og meg, og i de aller fleste familieforhold-, her intet unntak, er det mor som ender opp som hoved-tilknytningsperson. Det er ved denne anførselen at det blir feministisk ukorrekt, at venstresidens feminister skriker høyest. At jeg som feminist ikke er god nok. Faktisk blir det ved denne anførselen  politisk ukorrekt. Men det er også ved denne påstanden at våre svakeste - de minste borgerne - ivaretas best, skal vi sette vår lit til profilerte forskere, psykologer og øvrige eksperter. (Jeg peker spesielt på barnas første leveår).

Vi må stå sammen. Så kan vi heller være uenige rundt hvilke politiske tiltak som fremmer likeverd mellom kjønnene.

Så hva er det som gir venstresidens løsninger på likeverd mellom kjønnene legitimitet, når de i mange tilfeller både er i konflikt med barnas beste og kvinnenes frie valg? Jeg ønsker ikke å bli plassert i en stakkarslig bås, på bakgrunn av å trosse venstresidens mening om at frihet er ensbetydende med en lang utdannelse og fulltidsjobb. Jeg ønsker derimot å kunne kalle meg feminist! Men det uavhengig av politisk ståsted, om jeg i det hele tatt har landet på et standpunkt innen politikk.

Er det ikke en vesentlig forskjell på likeverd og like resultater? Hva er det egentlig det kjempes for?

Kun ett svar på likestillingsspørsmålet?
Ofte har jeg følt skam over mine valg, tuftet på belærende kritikk fra de korrekte feministene, stadig tilhørende venstresiden. Kvinners valgfrihet- og frigjøring nærmest jevnes med jorden av sosialistenes feminister og deres disiplinerende definisjon på det attraktive liv.

Under feministenes paroler er det lett å tro at likestillingsspørsmålet allerede har fått to streker under svaret, og at besvarelsen attpåtil er godkjent til toppkarakter av ideologiens øverste hold. I aller høyeste grad bærer denne godkjenningen preg av rammer fastsatt av venstresiden.

Begrepet feminisme er med andre ord ikke til bruk for alle.

Nyansering er nødvendig.
Jeg skjønner at mitt forsøk på å fargelegge feminismen raskt kan oppfattes som et angrep, men det er nødvendig for at også jeg skal kunne legge meg under begrepet feminist. Jeg kan ikke la venstresiden definere hva som er feminisme. Et monopol vil i denne sammenheng være alt annet enn en seier for likeverd mellom kjønnene.

Spørsmål rundt likestilling er allmenngyldige spørsmål avhengig av bredt engasjement, og det må åpnes for en mer nyanserende, feministisk debatt i viktige spørsmål. Vi må stå sammen. Så kan vi heller være uenige rundt hvilke politiske tiltak som fremmer likeverd mellom kjønnene.

Kari-Anne.

FRISKE BLOMSTER ER BORTKASTET PENGEBRUK? 01.02.2017

Det er så deilig når solen titter inn gjennom rutene, igjen. Sånn bortsett fra at man må legge eventuelle besøk til enten tidlig frokost, eller sen middag, da. Jeg tenker selvfølgelig på alle sporene barna legger fra seg på rutene, og solens evne til å fremheve de til det ytterste.

Solen kommer ikke bare med skitne avsløringer, men også lysten på friske blomster. Jeg unnskylder alltid innkjøpene med at jeg investerer i et lykkelig sinn. Kjæresten er sterkt uenig, og ser ikke vitsen med å bruke penger på noe som er dødt etter ei uke. Vet ikke om hans oppfattelse sier mest om meg og mine omsorgsevner overfor blomster, eller hans evner til å se romantiske verdier i små ting, men.

Når blomster først har blitt et tema, så skulle jeg gjerne hatt mer kunnskaper rundt stell og omsorg. Jeg er rask til å skylde på varmepumpen og dens evner til å tørke ut blomstene, men skjønner kanskje at det er tynt. Forleden var jeg innom plantasjen for å snuse litt på godbiter jeg gjerne slenger inn på ønskelisten, da jeg kom over planten jeg sist tok livet av, og dens beskrivelser: "Lettstelt, robust plante som krever lite stell". Skal innrømme at den oppdagelsen ikke akkurat kan karakteriseres som et selvtillitsboost.


Blomsten på bildene under kan jeg anbefale mine likesinnede. Den holder seg fin i uker, selv hjemme hos meg. Bildene er uredigerte.









 

SMÅ BARN BLIR STRESSET I BARNEHAGEN. 19.01.2017

Som relativt ung-, og først ut blant vennene, får jeg stadig spørsmål om hva som er mest utfordrende ved foreldrerollen. Mange vil tenke at det handler om fordøyd mat på tur ut gjennom gullungenes trutmunn. Spy opp etter vegger, ned etter nyinnsatt extensions, ut over sengetøy og inn mellom tastatur. Som følge av små barn ute av stand til å forstå at brekninger ofte fører til oppkast. Mange vil tro at det handler om snørr, proppfulle bleier, eller ulende skriking. Opplagt tror mange at søvnmangel er det som vipper enhver av pinnen.

Men den gang ei.

Det som er utfordrende, er å skulle leve etter egne normer, verdier og oppfatninger, uten å måtte påvirkes av en illeluktende fis utenfra. Å avfeie følelsen av å være et utskudd som aldri skulle hatt barn, fordi man velger å holde barna hjemme fra barnehagen så mye som mulig. Fordi man velger å la ungene sovne skikkelig inn under middagsluren, slik at de holder noen ekstra timer på kveldstid. Jeg er så forbanna lei samfunnets forsøk på å inndra foreldrenes autoritet, til fordel for et samfunn hvor alle skal støpes i samme form.

Gjør det virkelig noe om smårollingene går glipp av samlingen kl 9:30, turen på onsdag eller de faste minuttene i påkledningskøen, som sløve kyllinger på samlebånd? De har 80 år igjen å leve, og er det en ting de ikke kan forvente å få snusen av igjen før pensjonsalder, så er det rolige dager med lavt stressnivå.

Som dere skjønner, så var det hæla i taket og tenna i tapeten, da nyheten om at stressnivået hos de minste barna for første gang er kartlagt, og at resultatet støtter opp under min overbevisning om at langt mindre tid i barnehagen er helsefremmende. Ikke fordi jeg godter meg over de stakkars små som fremdeles må innfinne seg med de 8 timene i hagen, men fordi alle (selvutnevnte) eksperter nå kan smelle igjen de fine teoribøkene og ta seg en bolle.

Heretter skal jeg vise hva det vil si å skvette vann på gåsa - jeg har følt på mitt siste nyss av udugelighet, nå skal hvert minutt hjemme med mine små nytes.

TRENGER VI IKKE LISTHAUG? 15.01.2017

I frykt for å bli stemplet som både rasist og fremmedfiendtlig, vegrer jeg meg for å i det hele tatt pirke i begrepet asylpolitikk. Men viten om at mine etterkommeres sikkerhet ligger i hendene på politikerne og deres evne til å løse det aktuelle begrepets utfordringer på et politisk vis-, hvor alternativet sannsynlig er et samfunn med anti-politiske handlinger av vold og kriminalitet, gir meg en trang til å uttrykke noe.

Denne uken ble det kjent at bioingeniør Mahad etter 17 år i Norge er fratatt sitt norske statsborgerskap, fordi UDI mener at han ved ankomst var uærlig om sitt opphav. En sak som engasjerer mange. Også Sophie Elise Isacsen, som forøvrig velger å legge skylden på Sylvi Listhaug, statsråden som enda ikke hadde gjort sin entré ved den aktuelle sakens start. Det som ikke kommer frem av verken Isacsens innlegg eller TV 2s reportasje, er at Mahad-, som følge av den ulempe det medfører for han som enkeltperson, har anledning til å ta saken både til Utlendingsnemda og domstolene. Altså nyter Mahad godt av Norges velfungerende samfunn, og han kan vente seg en rettferdig beslutning uten påvirkning av Listhaug. 

Vi må forstå at alt henger sammen, og at det er velferdssamfunnet vårt liberaliserende holdninger gambler med. Vi kan ikke miste kontakten med det som faktisk hender i befolkningen, til fordel for en såkalt korrekt måte å bygge samfunnet på. Slik naivitet kan ende i systemkollaps eskalerende til ukontrollerte borgerkriger, hvor lønnsom kriminalitet blir levebrød på bekostning av velferdsstaten Norge.

Gjør vi unntak for noen, må vi gjøre det for alle. Og hvor leder det hen?

Jeg er klar over at Sveriges skjebnesvangre erfaring er ubekvemt å bli konfrontert med, men det er realiteten av ukontrollert innvandring, naivitet og liten plass til kritiske røster. Asylsøkerne strømmer enda til söta bror, og de kriminelle miljøene står med vidåpne armer og ønsker velkommen til de som ikke får oppholdstillatelse. Med kriminalitet som business koster det lite å ansette avviste skjebner på lykkejakt, til langere og løpegutter. De kriminelle miljøene vokser raskt, og tar over områder hvor lovløshet står sentralt. Politiet er beordret til å bruke sine ressurser på å lukke de vidåpne grensene. Kriminaliteten får flyte fritt i et ikke-integrert parallellsamfunn.

Svenskene har nå strammet inn. Men er det for sent?

Man gaper ikke over mer enn man kan svelge. Har vi ikke lært det nå? Det er i aller høyeste grad nødvendig å gjøre Norge til et mindre attraktivt land å komme til. Skulle oljeprisen vedvare og den høye arbeidsledigheten øke, er vi nødt til å hedre Listhaug for de tiltak hun iverksetter til fordel for oss, Norge, Europa og verden. En god infrastrunktur vil ikke kunne opprettholdes dersom vi tror at vi kan hjelpe alle. Alt handler om ressurser.

Og skulle ikke Listhaugs retorikk falle i smak, så er det kanskje lettere å svelge om det kommer fra Obama? - Den ukontrollerte innvandringen destabiliserer Europa og skaper et stort nasjonalt sikkerhetsproblem, sier han. Obama. 

Du, som Obama: Det er lov å snu.


Til slutt vil jeg påpeke at mine meninger og følelser rundt enkeltsaker ikke fremkommer av innlegget, og at jeg ser på meg selv som en godhjertet person med respekt- og toleranse for alle mennesker uavhengig av etnisitet. Jeg mener at hodet må sørge for langsiktige, bærekraftige beslutninger, da hjertet ofte handler i nuet.

JOHAUGS BRUK AV TROFODERMIN ER INGEN SKANDALE! 16.10.2016

Jeg blir fysisk dårlig av å lese hevngjerrig oppgulp rettet mot Therese Johaug, om dagen. Det er en skandale at sirenene uler og dopinglistene svelges som ufravikelige regler.

Det skrikes etter å få henne suspendert, på et iskaldt, kynisk vis. Totalt blottet for forståelse og empati. Hun behandles som et vantro sektmedlem på kant med de hellige skrifter. Faktisk får jeg følelsen av å vitne et fundamentalistisk scenario basert på en smalsporet evne til å utarbeide nyanserte vurderinger. 

Hvor er begreper som skjønn, fornuft, vett, forståelse og empati, oppi det hele?

Det skal ikke mer til enn et søk på Google, for å forstå at Johaug-, og hennes lege, har vært svært talentløse under jakten på et effektivt dopingmiddel, dersom dette skulle dreie seg om systematisk doping. Stoffet er lett å oppdage ved prøver, og har-, under gitte mengder, ingen fremmende effekt i en utholdende idrett som langrenn.

Menneskelig svikt, ikke systematisk doping.

Jeg har forståelse for at overskrifter som "Johaug tatt for doping" kan virke brutale, men man må også se på årsakene til de aktuelle overskriftene. Før man trekker konklusjoner.

Det er en skandale at så mange er med på å rakne utøverens integritet og karriere. En utøver verd å prise for fine verdier og holdninger.

Hvor vil vi, egentlig? Hva slags samfunn etterstrebes?

Stakkars Therese. Stakkars lege. Og forresten; stakkars du, du som baserer konklusjoner på bokstavtro.

JEG ER TYDELIG MER VERDT ENN TEKSTILARBEIDERNE I KAMBODJSA. 21.05.2016

Blant veloverveide butikkvegger-, forøvrig formet av stillinger opprettet på toppen av de uunngåelige for å profittere til det ytterste, er det en fornøyelse å dorge etter unødvendige nyheter til det allerede proppfulle klesskapet. Rene lokaler med skinnende overflater, og musikk matchende kampanjenes tema, gir en helt spesiell stemning. Kjøpslysten stiger. De dalende prisene beordrer til å bite på det uskrevne budskapet om å i tillegg røske med genseren som kanskje kommer til nytte. Så den røskes med.

Rusa på mye for lite. Hva som i realiteten befinner seg i handleposen ved hjemkomst, kan overraske selv vedkommende som fylte den. Gleden over nye plagg har for lengst forsvunnet i lettelsen over å først kvitte seg med de gamle. Kun rusa på mye for lite. Luksusen beflitter seg på å kvele i eget innkjøpshav. Det driver mengder av nærmest ubrukt tøy ut av landet, gjerne til Afrika. Forøvrig til besvær for Afrikas egen klesindustri.

Lenge kan rusen overdøve den ubehagelige sannheten som ulmer i bakhodet. Vi vil ikke se, vil ikke tenke. Før skammen omsider kommer snikende. For det vites så vel, hva som skjuler seg bak fasaden. Men hva skal til for at man velger å svelge realiteten?

Jeg tar meg stadig i å sverme i tankeverdenen mellom reolene på butikkene, ved synet av-, spesielt, perle- og paljettdekorasjoner. I takt med titten på prislappen blir jeg bestandig dårlig, forbannet, og svært pinlig berørt. 299,-. Jeg blir kvalm av tanken på at noen har sydd i timevis for en utsalgspris på 299,-. Uten pause, uten vann. Uten trygghet, uten verdig lønn. Uten en forutsigbar, god fremtid. Uten pusterom, rom for sykdom eller andre uforutsigbare hendelser. Under jernhånd, under umenneskelig press. Langt unna levelønn, lønn man kan overleve av. I varmen, i Kambodsja. I helvete?

Allikevel har jeg så langt latt det gå i stillhet. Tanken på å totalt eliminere meg selv fra å handle hos gigantene Zara og H&M etc., har gitt skrivesperre. Kall det gjerne egoisme. Jeg har trodd at løsningen er å bannlyse de aktuelle verstingene. Men mye kan gjøres ved å begrense. For det er ikke tekstilbransjens arbeidsplasser som skal erklæres død og maktesløs. Det er umenneskelige arbeidsforhold og fullverdige menneskers uverdige lønn for det dødelige strevet. Jeg ønsker ikke å fremstå som glitrende dronning på bekostning av de stakars fabrikkarbeiderne, så la meg heller rekke en hundrelapp ekstra for håndarbeidet. Menneskers ve og vel er så mye viktigere enn ubegrenset tilgang materielle goder!

Og spar meg for uttalelser som "vi er et av selskapene som stiller strengest krav til våre leverandører". Krav har ingen betydning så lenge de ikke håndheves.

OG KONKLUSJONEN?
1. Kjøp mindre, mye mindre.
2. Avskaff bruk og kast-trenden - la tekstilarbeiderne slippe å fyre for kråkene, sett pris på håndarbeidet!

DYREMISHANDLING MED STATENS VELSIGNELSE. 25.03.2016


Bildet er lånt herifra.

Rovdyrpolitikken i Norge er et svært betent tema, som lenge har engasjert meg. Men motløs har jeg betraktet debatten fra sidelinjen, av skyhet for garanterte medfølgende spydige sverdslag, gjerne av usaklig art. Inntil nå, hvor jeg kom over et-, i beste tilfellet, latterlig innlegg, forfattet av Rovviltets Røst, på Facebook. Jeg velger å bruke deres overskrift også i mitt innlegg, men bak motstridende argumenter.

"Hvert år dør omlag 120.000 sauer på utmarksbeite, og den grøvste delen av dødsårsakene skyldes ikke rovdyr". Foregående setning stående alene som propagandautrop: svimlende tall høye nok til å innkassere blinde, uvitende dyreelskere, likegyldige til dobbeltmoral og annen innhøsting av viktig tilleggsinformasjon, til kamp for rovdyrene.

De 120.000 skapningene som bøter med livet i det deilige fri, svarer til ca 6% av de totale krølltoppene som myser mot solen, plukker bær med mulen, og drikker fjellvann av utømmelige kilder, på utmarksbeite. Av de seks prosentene, står rovdyrene for omlag en tredjedel av dødsfallene. Henimot 40.000 drap av ulik karakter. Det er svimlende, med tanke på de små bestander av rovvilt som ferdes i Norge. Ytterligere kan jeg forstå de rammede bøndenes smerte, ved oppslag av rovviltets-, spesielt ulv, territorium. Over relativt små områder, setter rovdyrene dype spor i fordervede tall, omhandlende tap av sau i hele kongedømmet. Og enda er det hensiktsmessig å ønske Varg hjertelig velkommen, påstår de.

Det er mildt sagt provoserende å rette søkelyset mot innholdet i diskusjonene på Rovviltets Røsts sider, og andre sider som kjemper rovviltets sak. Jeg skal ikke gå god for enhver sauebonde-, det ville vært uintelligent, men å påstå at sauebøndene er late dyremishandlere som spretter på charterferie så fort husdyrene passerer dørstokken i fjøsdøra, er toppen av korka utakknemlighet. Møter man til nachspielet med en ukritisk, døddrukken øvre etasje, kan man også våkne dagen derpå å tro at sauebøndene tjener seg søkkrike på en blåøyd stat som gladelig kaster tusenlappene i hælene på gummistøvlene. Det hevdes også at de 2,5 milliardene av subsidier som bevilges sauebøndene hvert år burde holde til å ansette gjetere gjennom beitesesongen. Enten så har jeg fått snusen i landbruksregnskaper havarert i unødige utgiftsposter, eller så har jeg ikke fått med meg de titusener som ønsker å arbeide for inntekter på nivå med fabrikkarbeidernes avanser i gamledager.

Jeg hadde ved første øyekast vansker med å forstå Rovviltets Røsts formål med innlegget, da det var mangel på nyansert informasjon, og plenty med avmagrede-, uerfarne- påstander og konklusjoner. Over litt tid med overveiing, og noen tastetrykk, er jeg av den oppfatning av at bakangrepet på sauebøndenes næringsvirksomhet bunner i mangel på bærekraftig argumentasjon til fordel for rovviltet. Dermed fyres det heller i blinde i håp om å avlive hele utmarksbeite-begrepet. Det skrikes etter Dyremishandling med statens velsignelse - frigjøring av ubegrensede mengder rovvilt. Og skulle forsøket lykkes, vil også Norges kulturlandskap gro igjen, et artsrikt biomangfold vil forsvinne, en god matpolitikk bli til intet, og industrialiseringen av sauenæringen vil føre til økt lidelse både lokalt og globalt. Bla sikter jeg til helsemessige lidelser som følge av for trange fjøs, og økt import av soyaholdig kraftfôr fra Brasil, dyrket i samspill med kunstig gjødsel og sprøytemidler. 

Og løsningen ligger ikke i å velge produkter fra andre deler av verden, Rovviltets Røst og Company. Løsningen er å holde seg unna både kjøtt, skinn, ull og åpne kulturlandskap. Først da skal jeg svelge innholdet deres.

Nei, sauen har det jammen godt, sett i forhold til andre Norske- og utenlandske dyr brukt til mat- og klesproduksjon!

Biologisk mangfold. Jeg er enig i at uttrykket høres scenisk nostalgisk ut. Og det er vel nettopp det det er, og, scenisk. Rovdyr og husdyr hånd i hånd er definisjonen på økonomiske tap, døende arbeidsplasser og en kraftløs ressurs betydningsfull for Norge, slik situasjonen er i dag. Noen skal leve av denne næringsvirksomheten, det er ikke bare, bare.

Basert på nåtidens samfunn: hvilken nytte har vi av ulv, sett bort ifra den samme nytten våre jegere kan gjøre? Og hvilke fordeler drar vi av økte rovviltbestander, større enn fordelene vi har av sauenæringen - slik den fungerer i dag?

Og med dette sier jeg ikke at dyrevelferden er hvor den skal være over hele fjøla.

#NOMAKEUP, LIKSOM. 20.01.2016


Det virkelige bildet til venstre sliter i kampen mot det redigerte bildet til høyre. Allikevel er det få som løfter et tvilende bryn om jeg tagger det forbedrede med #nofilter. Heller fordøyes det med et voksende selvtillitsknekk.

De skal gå foran som gode eksempler, gjøre samfunnet en tjeneste, forsikrer de. Det jubles over deres modighet, og hyllesten hagler; "endelig noen som drister seg til å vise sannheten". Hva som faktisk skjer, ser ingen.

#nomakup, #allnatural, #bakfasaden, #nofilter, osv. Taggene som har dukket opp i tråd med den nye trenden "vis hvem du er bak fasaden". Uten skygge av tvil en bølge skapt av korrupte vaktbikkjer desperate etter å selv fremstå enda mer perfekte, så mer av sitt eget skrytefrø. Med sin påståtte ærlighet, rister de hodene bak de oppriktige glansbildene, i filler. Ser vi ikke en trend mer ødeleggende enn beroligende?

#nomakup. Taggen som roper etter bekreftelser. Taggen som legger de faktiske, naturlige ungjentene i graven. Taggen som virkelig øker presset på å se bra ut. For jeg har enda tilgode å se et ansikt merket med denne taggen på sosiale medier, i ballast for enten løsvipper, fillere, botox, tannbleking, solarium, selvbruning, hårfarge, øyenbrynsfarge, extentions, hudpleiebehandling, eller et par betalte fordeler trykt opp i kjeven. Gjerne er det også disket opp med et eller annet filter. 

 #bakfasaden. Den typiske taggen som skriker etter å innbille mottakerne at "jeg har det faktisk alltid perfekt". Det er på tampen til latterlig de gangene man ramler over et såkalt utilslørt bilde av et kaotisk hjem, og tydelig ser at alt er linet opp til det ytterste, med en tutch av dandert smårot. Gjerne med teksten: "Åneida, vi har det ikke alltid strøkent, så takk til de som sender melding om uanmeldt besøk fem min før de står på trappen, så jeg rekker å shine huset." Fem minutter på å shine huset? Tror det gikk hus forbi å sette tape på innpakningen, for den forsøkte skjulte skryten stikker ut fra alle mulige vinkler.

Er det virkelig bare jeg som ser det på denne måten? Kan vi ikke slutte å mase om kropspress, snart? Kan vi ikke slutte å vanne janteloven? Jeg har funnet ut at alle de såkalte perfekte bildene vi ser rundt omkring, inkludert mye av det jeg legger ut, har mer med ferdighetene-, interessene-, og prioriteringene til fotografen å gjøre, enn hva det har med det-, eller den, som faktisk skal fotograferes. Alle kan bli penere med sminke og et velvalgt filter, alle kan få sprettrumpe med posering og riktig kameravinkel, ethvert rom kan se inspirerende ut med dugelig styling og lyssetting.

Vi kan ikke assosiere de sosiale mediene med det vi ser i det virkelige livet. Forstå det, så blir det oppskrytte presset så mye lettere å takle.

Tenker jeg.

ET UDEMOKRATISK FANGENSKAP. 29.12.2015

Som jeg skulle sagt det selv:

Jeg reflekterer mye over livet. Vanligvis reddes de potensielle, negative tankene inn ved teften av et ubekymret, fritt samfunn. Men det siste året har redselen hengt over tankene som en lidelsesfull epidemi. Skjoldet av en stødig grunnmur er som blåst avsted.

Jeg er usikker på hvor jeg vil med dette innlegget, når jeg tenker over det. Jeg er usikker på om jeg skal fortsette, for det er mer bekvemt å la være. Hyppig har jeg banket de faktiske synspunktene under parketten, fremfor å bebude de for omverdenen. I konsentrasjon om å holde den anonyme fasaden polert. Jeg har ikke sett det før-, følt det før, at også jeg gjetes inn mot flokken som allerede er samlet i samme binge. Jeg ønsker så inderlig å bli kvitt mekanikken i halsen som automatisk nikker i takt med mine jabrødre. Men heller ikke idag gidder jeg å hive meg over den endeløse jobben det vil bli å underbygge eventuelle svakheter ved mitt upubliserte tankeliv, som demokratigiftens gryndere-, flokkens ledere, akter å felle meg på. Jeg lar det gå for lut og kaldt vann, jeg er igjen med på å kvesse giften, uten protest.

Men jeg er i ferd med å våkne. Fremdeles i halvsøvne. Noe hvisker meg at denne dystre usikkerheten er drivfjær nok til å fortsette innlegget, før bingen beslaglegger alle mine såkalte toskete betraktninger som kan sette nordmenn uten plett og lyte i et dårlig scenelys, i front for det evneveike publikumet utenfor våre landegrenser. Ta Polen som eksempel, en gjeng med nynazister, skal jeg tro flokkens bannerførere, og deres nikkende sprellemenn av få egenvalgte ord.

Denne gjetingen er ikke annet enn et hån mot vårt liberale demokrati. Det er en applaus til de reelle bandittene som dypest sett fortjener sin bås. Rasistene. Nazistene. Ranerne. Terroristene. Overgriperne. De kriminelle. Ikke han som deler sin frykt rundt politikernes hodeløse beslutninger om å alltid la hensynet til religion veie tyngst. Ikke hun som blottet for høyere utdanning lengter etter å delta i brutale samfunnsdebatter, tross interesse for utseende og fremtoning på motsatt side. Ikke de som leselig grøsser av kulturmix og fremmede holdninger. Ikke Siv Jensen, ikke hennes tilhengere. Heller ikke de som aldri våget å glemme våre egne, fremtidige utfordringer, som arbeidsløshet, eldreomsorg og økende fattigdom, da flokken i bingen veivet etter enda mer å bryne seg på.

Ytringsfriheten henger i en tynn tråd, vi er i ferd med å gli inn i et udemokratisk fangenskap.

Med dyp respekt for dere få som våger å gi liv til meninger vanskelig å svelge for nikkedukkenes formenn, har jeg rablet dette. Takk, til dere.

Å VÆRE GRAVID - ET SVOVELPØL SOM SETTER SINNET I KOK. 30.05.2015

Jeg sitter her en hellig fredagskveld planlagt til hygge med kjæresten, alene. Ikke fordi jeg er bunnskrapt og forlatt, men fordi jeg ikke klarte å holde meg våken lenger enn til i ettermiddag. Jeg blundet noen timer for lenge, og all moroa i stua var over da jeg kunne si meg uthvilt. Forarget vrir jeg meg nå i sinne, grynter, og leter etter noen å kunne legge forseelsen på. Meg selv? Nei. En tur innom Instagram gjør ikke brasene lettere å håndtere, forresten; bekveme mennesker i godt lag, med fine antrekk og fordampede bekymringer som følge av tømte glassflasker fra polet. Kunsten jeg ikke kan - å være gravid.

Et avsnitt bare starten på min gruelige ekspertise rundt det å være på tjukken, bokstavlig talt. Sultfølelse har jeg ikke opplevd etter at staven viste seg å være positiv. Jeg sørger for å være stappmett, til enhver tid, gjerne så forsynt at jeg ikke kommer meg opp av sofaen på timer etter hvert måltid. Har ingenting imot å bruke meg selv som søppelbøtte, heller. Hermans rester går ned på høykant, feks. Jeg kan sitte der som ei hyene å håpe på at han ikke spiser opp, imens jeg mumser meg frem til bunnen av fellesgryten. Da seansen er over, får jeg unnskyldt meg selv ved tanken på at å kaste mat er ufint. Resultatet? 18 kg på 24 uker. Så fatalt at jeg snart henger meg på de som rakker ned på kjendisbabesa med veldreide kropper og nyspaklet fjes, av ren sjalusi.

Det er så arbeidsomt å komme seg ut av sengen om morgenen, at jeg hårfint må fordele sekundene for å rekke fysne, handlelystne kunder klare presis kl 09:00. Med en fortvilelse over dalende selvtillit, flir jeg alle speil i prøverommene. Møtet med tiden som ikke rakk til fult morgenstell, og et syn assosierende med en hvalross uten eksakt gravidmage, er noe av det verste. Følelsen av fyllesyke og mørbanket kropp gjør seg gjeldende av ømme fingre og tær, fulle av vann. Et tryne likt et gråtkvalt barn, gjerne med øyekatarr i tillegg. Resten av dagen tramper jeg mellom kundene, føler lårene som dingler, sideflesket som danderer seg over og under tightslinningen, og klamme rumpeballer. Andpusten som om jeg skulle røkt siden 70-tallet. Selv det å få tungen på glid, føre en samtale, kan oppleves anstrengende.

En sjelden gang kan jeg forsøke å gjøre meg litt attraktiv her hjemme. Det stopper seg allerede ved synet av inngrodde sokker. Ei rand så djup som ei vannrenne. Det er nå jeg ser mitt snitt til å finne noe å bli forbannet på, og det skal gå utover samboeren. Tomme doruller, et fat som ikke er fjernet fra stuebordet, et uanstendig hus. Resten av kvelden er bannlyst, men enda ikke på bunn. Motkommentaren fra kjæresten tenner den avstumpede lunta, og knitrer bomben til null; "Er det hormoner? Gravidtårer?". Så inderlig, men jeg nekter å vedgå det. Fortsetter imidlertid fraser som beskriver hvor blærete han er, som i det heletatt kan tro at dette har noe med graviditeten å gjøre. Det eneste oppkvikkende er at storken forhåpentligvis også kommer tilbake med min lystige gemytt.

Nevnte jeg halsbrann?

Det å være gravid - et svovelpøl som setter sinnet i kok.

Svangerskapsuke 24. Ja, bildet ljuger, men å være obs på sosiale medier har jeg påpekt før.

Om meg

Søk i bloggen

Kategorier



Arkiv




Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no